Takk for alle meldinger, kommentarer, platekjøp og avspillinger etter RIK kom ut! Det er godt å vite noen bryr seg.
Det har også dukket opp mange gledelige(og sikkert mindre gledelige) anmeldelser, men vil dele en fra Morgenbladets Ando Woltmann. Velskrevet, beskrivende og passe syrlig.
Sist jeg hørte fra jazzsaksofonisten Harald Lassen gjennom sosiale medier, befant han seg på en vandrende soloturné bestående av 25 konserter på 25 dagsturhytter i 25 kommuner i hjemfylket Agder denne sommeren. Høyt og lavt, mellom bakkar og berg, er det enkelt å se ham for seg som en slags «siste» romantisk skikkelse i norsk jazzmusikk. Slentrende storøyd gjennom det musikalske landskapet, med et øye og øre for det vakre og det naturlige. Men det finnes mange motsetninger i Lassens univers.
Skal man dømme etter det fantastiske pressebildet vedlagt hans syvende album, RIK, er han troendes til å stoppe ved et vann og beundre sitt eget speilbilde i et øyeblikk eller to, men også i evig drift for å undersøke sin musikks videre potensial. Det er som både artist og musikk befinner seg i en pågående diskusjon med seg selv og omverden, som en blanding av et slags (nett)troll og trollmann av sin egen tid. Han er i hvert fall ikke redd for å stille spørsmål ved musikken rundt seg, og er den første til, med rak rygg, å gå dit ingen andre artister går. Denne kontrære impulsen til å kjekle med seg selv og andre, har da også med tiden gjort ham til en av norsk musikks mest originale stemmer.
Lekent
På det Spellemann-vinnende albumet Balans (2023), fant Lassen og hans faste band det perfekte ekvilibrium mellom disse motsetningene i en av senere tids mest nyskapende, norske utgivelser (statuetten ble på Instagram benyttet som sitronpresse av hovedpersonen selv). Gjennom etter hvert flere utgivelser er Solveig Wang (synth, klarinett), Sander Eriksen Nordahl (gitarer), Stian Andersen (bass, akustisk gitar) og Tore Flatjord (trommer, perkusjon) sammen med Lassen blitt et unikt lite orkester, et «sjangermonster», som med bred palett aldri stopper å bore seg inn i avgrunnen mellom improvisert og skrevet musikk.
Det låter fremdeles fritt og freidig, ledig og lekent av Lassen, kanskje til og med litt barnlig, men det skygger aldri for de interessante musikalske ideene, den imponerende musikalske viljen, som ligger til grunn i hvert av albumets syv spor. Det åpner storslagent med «Ambisiøs luft (D.S.)», en hyllest til den russiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj sin 7. symfoni, skrevet under beleiringen av Leningrad i 1941. Men der dette er av typen grandiose kunstneriske statements man stadig oftere hører i vår dramatiske og politiserte samtid, er det snarere som Lassen lar lytteren kjæle litt lett med tankene bak hver låt, før man flyter videre nedover en elv av oppfinnsomhet. Hans egne musikalske fortellinger forblir åpne for lytteren å fortolke videre.
Penger på bok
Hva som skjuler seg bak lett kryptiske titler som «Venner i N», «Lite sted» og «Risset i meg» får man overlate til fantasien, mens andre steder, som i «Noe aent», «Trist arpeggio» og «Romantikk & hygge», er det ganske åpenbart. Ren, og kanskje aller mest rik musikk for pengene. For der tittelen må fremstå som en innsidespøk for enhver hardtarbeidende norsk jazzmusiker, er det åpenbart en helt annen rikdom som siver ut av rillene. En musikalsk rikdom, et overflødighetshorn, av stemninger og følelser man ikke får kjøpt for noen lusne kroner, men som kan berike lytternes liv med noe langt større og viktigere.
Slik føles det i hvert fall å lytte til RIK, et album det er vanskelig å slå av, en slags avhengighetsskapt tilstand man aller helst vil forbli midt inni. Albumet tar ikke høyde av seg å være noe «storverk», den inneholder ikke en omsluttende, definitiv fortelling eller konklusjon, men er i all sin åpenhet og dialog med musikk og lytter av den typen plater det er befriende enkelt og behagelig å leve seg inn i. I omslagsteksten signert Oslo-rapperen Ivan Ave, sammenligner han RIK med den gjenkjennbare følelsen av å kjenne et gresstrå mot nakne sommerankler. Lett kitlende, men også en liten påminnelse om hvor fint det er å være en del av det store universet. Det kjennes som en gave å få følge Harald Lassen gjennom sivet.
